Å henge i stroppen: Når jeg tenker på hvor mye jeg ikke visste for et år siden, ikke minst trodde jeg kunne klare, så er jeg som et nytt menneske i dag. Men jeg er vel fortsatt meg, sånn grunnleggende sett. Jeg har f.eks. fortsatt et kompleks for KNUTER. Det er vel derfor jeg liker reimene med strikk og krok så godt, de strekkes til de blir stramme og festes på et passende punkt. Enkelt og greit. Jeg har et arsenal av disse, så mange at de har fått sin egen plass på hytteveggen. Jeg har reima utallige lass opp og ned fra bilen, vil si jeg har blitt kjapp på vektfordeling og beste tyngdepunkt. Jeg vet akkurat hva som funker og ikke, og hvor mye jeg klarer å dra.
Men jeg har en greie når det gjelder tau, jekkestropp og snøre – og det er jo dumt, for dette er geniale redskaper. Derfor har jeg f.eks grua meg litt de gangene jeg har brukt tilhenger hvor frakten må stroppes fast. Ser for meg mannfolka som står og ser at jeg knoter, og jeg tenker at de tenker sitt.
Jeg vanker på Jern & Bygg, et tidligere sagbruk nede på den knøttlille bygda Flesberg – som har én butikk til: Joker. Jeg handler mye hos begge to (fått egen konto) og får alltid hjelp av en særdeles hyggelig betjening. Vi er på fornavn. På Jern & Bygg er det slik at damene jobber inne i den ganske lille kvalitets-butikken, mens kara jobber ute ved det store trelast-lageret og de hjelper mer enn gjerne til, kapper blant annet for meg på den store gjærsaga. De lar meg låne gratis tilhenger, så det er ikke noe stress å kjøpe plank som krever det. Utfordringen har bare vært at når jeg allerede har fått masse hjelp og plukka ut alt jeg skal, så gjenstår én ting: lastestropper. Cirka slik forløper samtalen når jeg er på Jern & Bygg og må låne tilhenger:
– Trenger du hjelp til å feste henger´n?
– Takk, neida, det fikser jeg!
– Det sa du sist også.
– Ok, da. Men den lasten her ligger tungt, hvertfall. Tror ikke jeg gidder å stroppe.
– Du bør stroppe, ellers kan lasten skli av opp bakken.
– Nei, det tror jeg ikke noe på. De ligger som påler på planet!
– Det var en ellers handy kar her på rundt 60 år, han er også usikker på jekkestropper.
– Forløsende å høre! Han er sikkert flink til andre ting. Jeg f.eks, er god på å bære opp fra bilen. Men du mener at jeg bør innrømme at jeg har et stroppe-kompleks?
– Ja.
– Deal. Da fikser du det, da! Neste gang lover jeg å ha lært meg det. Skal sitte å tørrtrene på kveldene når jeg ikke har annet å ta meg til.
– Det sa du sist også.
Egentlig synes jeg vel at det er litt digg (innimellom) å se at mannfolk bare ordner opp i noe jeg ikke er sikker på selv. Men jeg prøver samtidig å lære mens jeg ser på. Det virker jo så enkelt når det legges stropper på kryss og tvers, under og over, en knute lages, en løkke synes og det strammes til. Voila!
Når jeg kommer frem til min egen parkering står jeg alene og knoter med å løsne hele den oransje sulamitten. Hver gang vurderer jeg saks og/eller kniv. Men det går til slutt, også på dette bildet VG tok i høst. Men jeg innrømmer det, jeg henger fortsatt i stroppen. Hver bidige dag.
Det er nå du må huske på at uttrykket å henge i stroppen betyr noe sånt som «å stå på/overvinne/klare noe med innsats».
Vi har altså alle vårt. For egen del har jeg nå lært meg å glede meg over det jeg klarer og lærer, og det andre kan hjelpe meg med når det butter. Og akkurat den oransje saken, den skal jeg klare sjæl. Snart.


Comments