Er vant til at ting skjer, være på farten og å få besøk – så ble det altså bom stille. Covid-19. Corona. Nå handler det meste om å bare være til. Vi får vel alle kjent litt på hva vi er laget av.
Selv har jeg ikke problemer med å være alene, heller ikke å vandre timevis, eller dagevis for den saks skyld, uten annet selskap enn min egen skygge. Men det å sitte i en stol for bare å glane ut av vinduet er en uvant øvelse. Har du prøvd? Da snakker jeg ikke om en liten stund, men en hel time eller mer. Uten radio, uten skjerm, uten musikk, uten bok, uten avis, uten en kopp te, uten kryssord, uten ukulele, uten notatblokk. Bare sitte å se ut. Jeg har begynt å gjøre det litt hver dag. Skal ikke påstå at hodet hviler like mye som resten av kroppen – det gjelder bare ikke å henfalle i grubling. Grubling kan faktisk være utmattende, sier forskning. Og det kan jeg skrive under på. Rutinene nå om dagen – for rutiner har jeg for første gang i mitt liv oppdaget er viktig – er å legge meg rundt 22 og våkner litt før 06, til lyden av Orrhanespill. Jeg følger månen og sola, og dyrelivet i skogen.
Nå er det Earth Hour. Men mest av alt er månen en banan. Det kan du jo ikke se via mobilkameraet, heller ikke at den er større og henger nærmere enn det ser ut som på bildet. Over månen skinner det også sterkt. Det er planeten Venus. Litt senere på kvelden, når månen har gått ned bak horisonten i vest, legger det seg et intenst stjerneteppe på himmelen. Venus har jeg for så vidt hatt selskap av i hele vinter. Men det er ekstra stas når den sees rett over månen. Love & beauty – i 4,6 milliarder år.
Det er mye mellom himmel og jord man kan tenke på i godstolen. Og den ene tanken tar som regel den andre. Som f.eks. at WHO anslo at syv millioner mennesker døde av luftforurensing i 2012. Nå står de fleste flyene på bakken, bilene er parkert. Jorda puster litt bedre. Og tusenvis av barn i Kina har for første gang sett at himmelen kan være blå. Det finnes lyspunkt, det er slettes ikke verst å kunne feste blikket på de.
Comments