Jeg har for tiden hjemmekontoret i Asia, med base i et tilbaketrukket og landlig område i AoNang sør i Thailand. Leier en bambushytte på stylter. Det er 23 hytter til her og en enkel bar og restaurant, som gjør det sosialt. Som et slags kollektiv.
Har det gøy med noen thaier som driver stedet, og har lært en del fra dem. F.eks at det jeg hadde hørt om Thailand når det gjelder rusmidler, ikke stemmer. «Alle» røyker marihuana her. Det har også blit legalisert for medisinsk bruk. Landet er jo korrupt, så serveringsteder betaler et par tusen kroner i måneden for politibeskyttelse. Da blander de seg ikke om de tar seg en blås ved bardisken.
Thaiene her er det mest fredelige, blideste, rolige og vennligsinnede folkeslaget jeg har møtt. De kaller meg sister, som jeg visstnok skal ta som et stort kompliment. De gir også seg selv kallenavn: Sjefen heter Tom Cruise, barmannen heter Pond, mens bookingansvarlig bærer navnet Nice som ingen andre. Hun er høygravid og kan nedkomme når som helst. Vi venter i spenning. Mannen hennes Bear jobber også her, og sønnen som snart ankommer denne verden har allerede fått kallenavnet Bright.
Nabobaren er en såkalt hidden spot, den er bygd på rekved og drives av en skikkelig handy og kreativ fyr som har gitt seg selv navnet Arm. De er alle jevngamle med min datter. I går drakk vi øl og spilte Djenga til langt utpå natt. Tårnspillet hvor det skal fjernes brikker uten at det kollapser. Den med minst ingeniørforståelse og river ned tårnet må hoppe ti ganger opp og ned i stjerneformasjon og rope I´m a star, I´m a star…..Ironi er de gode på.
Ikke bare er det aksept for at de tar en liten joint fremfor alkohol, homofili er også helt naturlig for dem. Spesielt er det mange hen her, eller ladyboy som de sier.
Mine nye venner er for øvrig buddhister, og de leier jordlappen av de fredelige muslimene som er i overtall i dette strøket.
Den første dagen her løp jeg meg en tur for å utforske området, det nærmeste supermarkedet ligger 1 km unna. Jeg kjøpte 10 liter vann, satte dunken på hodet og skulle finne veien tilbake. Det ble mye tuting og smil. For det å både bære og gå, virket åpenbart litt crazy. De kjører scooter, selv når de bare skal 50 meter opp i gata. Så stoppet en thaigutt i tenåra, drar frem mobilen og ber meg snakke inn i den. Det tok litt tid før jeg forstod hvorfor - de bruker en oversetter-app. Jeg sa på engelsk: – Det er veldig snilt av deg å ville hjelpe meg, men jeg går gjerne, jeg har hatt en lang reise og er litt stiv i bena og vil også se meg rundt. Han pekte på vanndunken, og insisterte på i det minste å kjøre den «hjem» for meg.
Gjestene her er stort sett voksne backpackere. Her om dagen satt jeg i baren med en fyr fra Sør-Afrika. Han hadde akkurat vært i Mosambik og tilbragt en kveld rundt et leirbål sammen med reder John Fredriksen og en annen nordmann som er eiendomsinvestor og skal slå seg opp der. Sør-Afrikaneren er også steinrik, han hadde nylig solgt sin avokadofarm.
– Du må være loaded, men bor likevel her med lite luksus? kommenterte jeg. – Det er kjedelig og mindre sosialt å bo på luksushoteller, jeg foretrekker steder som dette når jeg reiser alene, svarte han.
Ellers har jeg fått dilla på å kjøre scooter. Jeg ragger rundt hver dag og har fått sett mye.
I helgen var jeg på Ko Lanta for å besøke min venn Ola som også har hjemmekontor her nå. Ko Lanta er mindre autentisk enn hvor jeg har base, men det er en vakker øy med de deiligste sandstrender på rekke og rad. Svenskene elsker forresten Ko Lanta, de er overalt og har bygget hele to svenske skoler på den lille øya. Phi Phi har jeg også tilbragt en helg på, og la oss si det slik: Har du ikke vært på Phi Phi og vurderer å dra dit, har jeg sett øya for deg. Med mindre du liker dunk-dunk party til 4 om morran. Oppbyggingen etter tsunamien som traff hardt på Phi Phi har også medført både McDonalds og Burger king. Jeg snorklet der, men korallrevene var tydelig belastet. Håper de stopper snorkle-turismen. Maya Beach har de heldigvis stengt, den stranda som ble berømt fra filmen The Beach.
Den lengste stranda i mitt område er nesten 4 km lang, og det fine er at ingen av strendene har solsenger og parasoller. De er stille og nydelige å bade fra, etter at jeg har tatt barfot-løpeturene til soloppgang eller solnedgang – når temperaturen ikke er på det høyeste. Savner altså ikke trugene mine. Men hører jeg får bruk for dem når jeg etterhvert kommer hjem.