Nå har jeg fått prøve å være sjuk alene på fjellet. Jeg var såpass sjaber at jeg ikke engang klarte å dra i gang et splitter nytt og deilig Honda-aggregat. Snora drar som kniv i mykt smør. Men jeg var fullstendig kraftløs. Svetten silte og jeg hev etter pusten. Hadde jeg bodd i byen hadde jeg sikkert tenkt at jeg hadde fått lungebetennelse eller blodpropp, og tatt taxi til legevakta. Her på fjellet blir det eneste målet å holde varmen i hytta og meg selv – men aller mest å ta tiden til hjelp og akseptere ståa. Da faller det også mer naturlig og oppriktig tenke at det kunne ha vært så mye verre. Jeg så for meg å løpe på barfrost over myrene og slikke vinterlyset i den åpne furuskogen (november var lang november, også her på fjellet), og gledet meg til det. I dag var feberen endelig borte, energien tilbake og desemberhimmelen har åpnet seg over Ble. Jeg tok på meg løpesko med pigg og løp over myrene og rimbelagte fjellknauser og lyng. Det knaste under føttene og blodet bruste, mens rypa, røyskatten og harepusen spratt skremt opp i sin kritthvite pels. De venter mer på snøen enn oss skiglade. Dagens luftetur ble akkurat slik jeg så det for meg under dundynene for noen dager siden. Men så måtte jeg snu før det ble mørkt, hadde ikke med hodelykt. Og da kom jeg på trassen i meg som barn, da mamma ropte oss inn til middag. «Men vi er jo midt i leken, jeg vil ikke inn!»
Nå går det nye aggregatet stille på miljøbensin og jeg er back in business – til de som venter på svar på jobbmails, altså. Innen helgen kommer dessuten snøen for å bli til våren – i følge Yr. Om drøyt to uker er det vintersolhverv. Jeg prøver vel bare å hjelpe meg selv ved å tenke slik, når kvelden begynner klokka 16 og det du bare vil er å være ute.
