Etter å ha bodd tett på naturen i to år har jeg til min egen overraskelse oppdaget at langrennssporene, som daglig blir preppa her på fjellet, ikke interesserer meg. Løypenettet byr på sikt mot golde Blefjell, og også Lifjellene og Norefjell er en del av 360-gradersutsikten. Det er milevis med trikkeskinner og et breialt skøytespor i midten. Det er jo langrenns-eldorado, spesielt for dem som er opptatt av å trene. Men også for barnefamilier.
Jeg bruker nå løypene mest til transport, dvs jeg går i trikkeskinnene når jeg skal på besøk til andre hytter. Det er jo en del Oslo-folk, inkludert gamle kjente, som har hytte på Ble og det hender jeg blir invitert på både middag og dram. Når jeg selv har besøk liker jeg selvsagt at vi tar en god tur i løypenettet, da får de et overblikk på Ble-området kombinert med frisk luft og mosjon. Det er fint. Jeg benytter meg også av løypene når jeg skal handle enkle dagligvarer på stuene når de har åpent. Og det hender jeg tar en og annen langtur alene tidlig i uka, når hytteltefolket ikke er her. Da kan jeg gå lenge uten å møte en kjeft. Blodet bruser ikke da, men endorfiner er likevel godt å få ved å ha litt (lav) puls.
Det er mulig jeg har blitt for godt vant eller blasert, men det kan også være fordi jeg tenker at de enorme skisporene gjør det berørt, ja litt uspennende. Føler meg litt flat.
Her om dagen tok jeg meg selv i til og med sammenligne det som å løpe på tredemølle. Jeg vet, det kan fremstå arrogant. Andre kan jo ha storslagne naturopplevelser i løypenettet. Det er vel bare slik at jeg har så mye av begge deler at jeg har funnet ut hva som gir meg mest. Og daglig fysisk aktivitet får jeg nok av ved bare å overleve praktisk her, så det gir vel mening.
Innover hvor jeg bor er det åpen furuskog. Og det er det jeg har funnet ut, det er der jeg koser meg glugg. Her går jeg på beina, løper eller bruker truger eller fjellski i de uberørte områdene. Skjønt, helt uberørt er det ikke om vinteren. For den nærmeste hytteeieren har et flott spann med huskyer og de er ofte på tur når det er snø. Til stor glede for meg også. For jeg kan bruke deres spor. De siste dagene har det vært både mildt og kuldegrader, hundesledesporet er nå hardpakka. Det bukter seg over åpne myrer, vann, tjern, koller og knauser – og på et punkt er det dessuten fabelaktig utsikt. Og langsmed sporet er det skogens firbente og storfugl som også ferdes.
Det aller, aller beste er likevel når det blir så bra skareføre at jeg kan gå på fjellski o v e r a l t, uten å synke ned i snøen. Det er min desidert beste vinterfølelse av frihet. Så det er det jeg følger med på, ikke skisporet.no, men gradestokken og Yr.no som varsler om skareturer på fjellski. I natt kommer endelig kuldegradene tilbake, i morgen får jeg garantert en drømmedag i det fri. Som jeg gleder meg. Og DET er luksus, det.
Comentarios