Mens påsketuristene fyller opp fjellet har jeg i dag startet på ukens store prosjekt i den usjenerte bakgården min: Ved. Må si jeg har fått dreis på motorsaga. Har gyvd løs på fire trær, kvista, kappet, båret, slept og stablet. Svetten har silt. Innimellom har jeg tatt en pust i bakken på en stubbe og ikke sett på mobilen, men på den åpne furuskogen. Det fineste jeg vet av skog. Stammene og greinene er gyldenbrune under den skyfrie himmelen. Lukta av kvae og kvist er minst like eggende.
Nå er det også nydelig skare og hardpakket snø, som er perfekt føre for å dra store vedkubber på transportbrettet. Jeg må utnytte dette. For ved må jeg ha – helt frem til sommeren 2020. Men jeg får ikke bygget vedskjul enda, ei heller kløyvet alt. Snøen må bort først. Det er noen barmarksoner, så der skal jeg sette midlertidige stabler til tørk. Den smarteste måten å gjøre det på, har jeg funnet ut, er å bruke lecablokker med hull, sette stokker ned i disse hullene og legge plank mellom blokkene. Trenger verken spiker eller drill til det. De loddrette stokkene og blokkene har ikke sjans til å gi etter med veden som sprer vekten mellom.
Siden det ikke er andre her som gir feedback på det jeg gjør, passer jeg på å snakke høyt til meg selv, og utbryter gjerne svært entusiastisk hvor fantastisk selvhjulpen jeg kan være. Og at jeg fortjener en kald øl på trappa etter dagens dont. Stup sulten heiv jeg en pizza i ovnen. Da jeg e n d e l i g skulle gå å hente ølen i krypkjellern – gikk det kaldt nedover ryggen. Faen. Den glemte jeg å ta med opp fra bilen. Telte på knappene: er jeg mest sliten eller mest tørst? Begge deler, konkluderte jeg med.
Uten å slå av gasskomfyren, hoppet jeg opp i akebrettet og fikk en rasende fart ned til parkeringen. Gikk ikke like fort opp igjen. Men sitter i alle fall omsider i solveggen med radioen på og en avisforside med følgende krigstyper: "Slik får du råd til drømmehytta". Og nyter derfor nå ekstra godt et ikke enkelt liv – og en kald øl og brent ferdigpizza.
