I dag kan jeg markere at jeg har levd uten vaskemaskin, og uten innlagt strøm og vann, i nøyaktig seks år.
I Oslo, hvor jeg har hatt 23 adresser tror jeg, var det ikke alltid mulighet for å henge tøyet ut. Og er det noe som er dårlig for inneklimaet, så er det å henge opp våt klesvask. Lukter surt av tøyet, gjør det også da.
Men her har jeg et langt lettere liv. Vått tøy henger aldri inne, det henges på en snor mellom fire gamle furutrær.
Lukten av rent sengetøy som er vind- og soltørket er opphissende. Men om sommeren kan regn eller fuktig vær forstyrre klestørken. Eller som det var i juli og august; nesten umulig. Derfor er det i grunnen lettest å vaske tøy i vinterkulda.
Først kokes vann i stor kjele på vedovnen, den durer og går uansett om kveldene i vintersesongen. Skittentøy legges i det kokende vannet med en dæsj miljøvennlig såpeklatt og røres rundt med økseskaftet.
Neste dag skiftes vannet, tøyet ligger til skylling i noen timer. Siste trinn er rett ut på snora – dryppende vått.
I sprengkulda blir alt stivt med en gang. Med ullvotter holder jeg meg like varm på hendene som når faren min dro fiskegarn om vinteren.
Selv om tøyet har sluttet å dryppe og det er så frossent at det kan knekkes i to, er det ikke klart for å tas inn. Det henger ute til det er absolutt helt skaptørt.
Denne vasken brukte fem dager. Og selv brukte jeg hverken såpe eller parfymert tøymykner som visstnok heter Frisk og Naturlig duft.