Det beste med å bo på fjellet er å våkne opp om morgenen. I byen, der jeg bodde i en boks, fikk jeg omsider klaus av ikke å kunne gå rett ut i naturen. Ikke så jeg «hele» himmelen heller og det jeg så av den var lysforurenset.
Stjernehimmelen her er intens, det hender jo at det er overskyet, men det kan jeg ikke huske. Månefasen følger jeg med på. De dagene månen er 70-100 % opplyst av solas stråler trenger jeg ikke hodelykt. Månen treffer meg især i fleisen gjennom det ene soveromsvinduet. Noen timer senere, når den har banet mot vest, vekker den meg gjennom det andre vinduet. Da tar jeg kaffekoppen på trappa og følger med på at den store kula fader ut av horisonten. Så har jeg en effektiv økt på mac i påvente av at sola skal stige opp. Da tar jeg kaffekopp nummer to på trappa og hører på at skogen våkner til liv og ser på Bletoppen som blir rosa for en liten stund.
Dernest starter dagens donter utendørs. Etter solnedgang går jeg inn og tar noen timer på mac igjen – før jeg treffer hodeputa og gleder meg til neste morgen.
Akkurat dette vil jeg si kan kalles det enkle liv.
