Hytta ble kjøpt as is - det vil si overmøblert og nedsausa. Det eneste jeg har tatt vare på av inventar er åket. Et redskap som er vakkert å se på, synes jeg – og samtidig gjør det stor nytte for seg. Åk har vært brukt i hundrevis av år. Kort sagt er det en vektstang. Rundt 150 cm lang med tau og krok hengende ned i hver ende, og spesielt utformet for nakke og skuldre.
Min fars familie kalte det børtre. Et selvforklarende navn de ga sitt åk. Med et åk klarer du tyngre bør, enn bare å bære med armene, eller på hodet og ryggen (som jeg har blitt god på, for øvrig). Åket sprer vekten likt på begge sider.
I Norge har det stort sett blitt brukt til å avlaste vekten av to vannbøtter. Derfor kalte naturligvis min mors familie det for vasstre.
I dag, da jeg satt i en endeløs bilkø på vei hjem fra en dagstur til Oslo (hvor jeg handlet en haug med materialer), brukte jeg tiden til å psyke meg opp til alt som skulle ut av bilen – og opp til hytta. Jeg har en heftig senebetennelse i den ene armen, og det er flere bevegelser som er smertefulle, f.eks bare det å løfte en tekopp. For å unnngå belastning så jeg for meg at jeg kan stroppe materialer til krokene på åket, og til og med frakte en haug med matvarer i sekken på ryggen samtidig.
Gleda meg stort til å prøve ut den geniale ideen. Jeg begynte først med de letteste lekterne og tyngste matvarene. Etter cirka 70 meter fant jeg ut at jeg hadde stroppa feil i forhold til å fordele vekt i alle retninger. Attpåtil skulle jeg filme dette med ene armen og sende til mampap. Men etter at jeg la mobilen i lomma og stroppa litt om, gikk det faktisk som jeg hadde sett for meg. Jeg la åket litt på skross over skuldrene, brukte senebetennelsearmen kun til å styre tauet/vekten, og matvarene lå fint på ryggen. Det gikk som en lek. Jeg tipper at denne rundens billass krever 11 turer – dvs totalt 22 km. Det er altså mye stort og smått jeg kan glede meg over her på Ble.