Dagene løper av gårde. Snart har jeg bodd her på Ble i et halvt år. Jeg kjøpte meg et oppussingsprosjekt utenfor alfarvei for å ha noe å bryne meg på. Det å løpe langt ga meg ikke så mye mer plutselig, annet enn endorfiner. Og de skal du jammen ikke kimse av! Men det å bo i en boks i byen var i ferd med å ta kvelertak på meg, både økonomisk og mentalt. Livet var et slags program uten noen særlig store overraskelser – bortsett fra strømregningene.
Når du har løpt noen ultraløp vet du hvordan du skal hente frem styrke. Kort sagt handler det mye om å sette seg delmål underveis i løpet og du må ikke ha negative tanker om egen prestasjon. Akkurat det har kommet til stor nytte i min fortsatt ganske nye tilværelse og livsstil.
Å kjøpe en sliten hytte uten vann, strøm og bilvei frem er et eviglangt 24-timersløp.
Det krever blant annet at du ikke bør:
– Være mørkeredd. – Ha vondt i ryggen. – Kjede deg i eget selskap eller være avhengig av andre. – Være kontrollfreak eller perfeksjonist. – Være overbevist om at dine ti tommeltotter ikke kan begynne et sted.
Det har vært en fordel for meg ikke å lide under noe av det ovennevnte. Fleksibilitet og evnen til å improvisere er et must.
Du bør heller ikke: – Ville gjøre alt på en gang.
Det driver jeg med. Det er vanskelig, tidvis slitsomt og det blir mye rot.
Men likevel, bare én ting er umulig: