11 dager på loffen - fra Blefjell til Bergen

Oppdatert: 23. aug. 2019


334 km gått 16 km haiket 15-17,5 kg ryggsekk

6 netter i telt 4 netter under tak 0 blemmer



Først må jeg komme med en tilståelse. Jeg rakk ut tommelen to ganger. I tillegg fikk jeg skyss to ganger uten at jeg hadde spurt om det. Tilsammen har jeg tilbragt rundt 16 km i bil. Den første gangen var da jeg kom ned mot Imingfjell og skulle krysse riksveien på fjellet ved grensen til Buskerud og Nore Uvdal. For å komme over på ny sti måtte jeg gå rundt 5 km på asfalt. Det nektet hele kroppen å gjøre. Den skrek etter å få haik. – Her opp på fjellet må jo folk stoppe, tenkte jeg. Men den ene bilen etter den andre kjørte nonchalant forbi. Det kan ikke ha vært fordi bilene var fulle, jeg kunne bare se ett menneske, sjåføren. Jeg ble forbauset. Hvor mange ganger har det ikke vært selvsagt for meg å ta opp haikere med ryggsekk? Og alle de gangene jeg har tatt opp haikere har det alltid vært morsomt å høre hvor de var på vei til, eller fra.

Ikke var jeg blaut og ikke så jeg skitten ut heller. Kanskje litt knekk i hoftene, men ellers en brun og blid fjellgeit. Det verste var at jeg spottet bare damer i de bilene som kjørte forbi. – Søren heller, må jeg virkelig gå 5 km på asfalt? Med tung sekk og slitne ben tar det rundt 65-70 minutter. Tom for vann var jeg også. I det jeg hadde mistet håpet om å få haik, rakk jeg likevel ut tommelen da en rød varebil med sykler på bakenden kom kjørende. Jaggu! Den stoppet! OG rygget – så jeg skulle slippe å gå de ekstra meterne frem mot bilen. Passasjervinduet foran gikk ned, en dame smilte. Sjåføren stakk også frem hodet og gliste. – We don´t have much space, but please join us!

Jeg tittet inn vinduet på skyvedøren og det er virkelig den mest stappfullle bilen jeg har sett i hele mitt liv. Bak satt to barn sammenklemt på et dobbeltsete, de kunne knapt røre seg – bilen var fylt til randen. Men meg skulle de ta opp! Datteren kravlet ut av bilen for å hjelpe til med å klemme inn både sekken og meg. Herregud for et syn. Jeg fikk ålt meg inn og satt nesten på fanget til den 12 år gamle sønnen. Mens søsteren på 8 fikk skvist seg inn på en liten flekk på gulvet. – I´m sorry, but your parents are really nice! – No, they are just crazy, kom det fra broren, som satt med et sjakkbrett. – And I´m sorry if I stink! – We stink even more!, kom det muntert fra faren. Så da var tonen satt. Den nederlandske familien var på ferie i Norge. Bak i bilen sov foreldrene, mens barna satte opp telt på egenhånd hver kveld. De synes Norge er et vakkert land, men de er ikke vant til å gå turer i fjellet. Moren hadde forstuet en fot, datteren hadde masse skrubbsår, sønnen hadde blitt spist opp av mygg og faren hadde fått kink i ryggen. Men i godt humør, det var de. Gud, så herlig at det finnes slike folk. Uhøytidelighet kommer man langt med. Den eneste som ville stoppe for en kvinnelig haiker på en fjellovergang var den fulleste bilen på norske veier. Jeg lå i teltet og kniste for meg selv den kvelden.



Knut hytteboer Dagen før hadde jeg hatt det utfordrende i fjellet. Det var dag 3 på turen og planen var å gå godt over tre mil, til den ubetjente DNT-hytta Luftsjå. Den har proviantrom, og der skulle jeg også sove – for første gang innendørs på turen. Det er tungt å gå så langt med sekk i kupert terreng, og det var en del stigning på denne etappen. Men jeg ivret etter å forlate Blefjellryggen, de myrlendte seterområdene jeg måtte ned til og videre over åsrygger, for endelig å komme inn i andre omgivelser. For etter Ble- og Vegglifjell starter Nordmannslepa. Det er et brått skifte fra vakker furuskog og lier med bjørk og gran til åpent og stort landskap.

– Oi, herrejemeni så flott! sa jeg høyt til meg selv da det store, grønnkledde skaret åpenbarte seg – og kjente samtidig at det kom regndråper. De to første dagene hadde vært tørre, men det var gult farenivå på Yr. Det var varslet store mengder med regn, opp til 12mm. Nå slo Yr til. Det hølja! Og tåka kom samtidig sigende i full fart. Det er da det går opp for meg at regntøyet/skalltøyet jeg kjøpte til turen ikke holder vann. Bokstavelig talt. Jeg ble gjennomblaut på minuttet. Det er også da man merker bakdelen med Gore Tex-sko. Vannet trenger ikke inn, men det betyr også at hvis vannet først renner ned i skoene, kommer det ikke ut. Jeg vasset i vann i skoene, og jeg vasset i vann på stiene. De ble på kort tid forvandlet til velfylte bekker. Det var alvorlig mye regn som kom. Men verre var tåka.


Jeg skulle da bevege meg mot Slepeskaret, og her er det kulturminnesti. Det vil si at den ikke er merket. Kompasskursen hadde jeg, så det var ikke noe problem – jeg skulle rett nord. Men jeg ville treffe stien, det er lettere å gå på og sparer meg for masse tid og krefter. Jeg prøvde å gå opp på en topp for å se om jeg kunne se stitråkk, men det var fåfengt. Sikten gikk fra 100 meter til 20. Ikke hadde jeg sett et menneske hele dagen, og var fullt klar over at jeg nå var veldig alene der oppe.


Etter rundt en halv time med stileting innså jeg at jeg måtte ta et valg. Det var sen ettermiddag, rundt kl 18, det ble mørkt om 4,5 timer. Jeg kunne fortsette videre uten sti og på kompasskursen, men da ville jeg ikke nå frem til Luftsjå og måtte telte. Men hadde jeg sett noen vann på kartet, mon tro? Jeg hadde en slurk igjen i flaska. Det er da jeg oppdager at jeg hadde lagt igjen kartet på en rast litt tidligere. Kompasset passer jeg på, men å legge fra seg kartet? Utilgivelig. Selvsagt var det ikke dekning på mobilen der. Jeg prøvde å huske det jeg hadde sett på kartet. Det var ikke noe vann jeg skulle passere med det første, og så skulle jeg krysse en liten elv en del lengre opp, og den var nok nå overfylt. Så husket jeg at før tåka kom hadde jeg sett fire hytter helt nede i skaret, i retning vest. Og dette var nærme Veggli, så det måtte helt sikkert være enda flere hytter der som jeg ikke så fra den kanten jeg hadde stått. Og hvis det er et hyttefelt der, har de helt sikkert opparbeidet alternative stier til Luftsjå. – Smart tenkt, Marit!


Jeg beveget meg nedover i retning vest, og passet på at jeg ikke skulle gå på kratt og altfor bratte skråninger. Leste terrenget så godt jeg kunne. Etter 1,5 timer skimtet jeg en åpning og håpet det kunne være enden av en hyttevei. Ganske riktig! Jeg traff rett på! Lettelsen var stor og jeg krysset fingrene for at det var folk i nærheten. Det aller første jeg ser rundt svingen er en parkert bil – og en hytte. Jeg lukter vedfyring og roper hallo flere ganger før jeg går bort til døra og banker på, for å varsle at her kommer det en søkkblaut turgåer. Jeg mener, jeg hadde hoppa i stolen hvis det plutselig stod en slik en på døra mi. Ut kommer en kar i 40-åra, han står i kosebuksa og ser ganske forfjamset ut.

– Eh, hei, du skjønner jeg har vært oppe i fjellet... – Herregud, har du vært oppe der nå, i det verste regnet vi har hatt her på manns minne? – Ja, skikkelig uflaks. Jeg søker ikke ly, jeg skal til Luftsjå, men jeg gikk ned hit i håp om å finne noen som vet om en annen sti enn den via Slepeskaret? Jeg fant den ikke i tåka. – Har hatt det samme problemet selv med den stien der oppe, men da har det vært godvær. Men faktisk, flaks at du spør, i går snakket jeg faktisk med en fyr som fortalte om en sti som starter cirka 5 km herfra. Du skal ikke komme inn da? – Må holde meg gående, ellers blir jeg kald. Jeg skal til Luftsjå før det blir mørkt. – Da kjører jeg deg så langt vi kommer mot stien. Jeg er litt usikker på hvor, men la oss prøve. Vi skal til en veibom, og så må du gå litt derfra til stien.

Det viser seg at Knut bor fast på hytta si. Han bodde i Oslo, men måtte ha en forandring i livet, sa opp jobben og leier en hytte på åremål. Vi fikk mye å snakke om på den korte bilturen. Etter litt leting fant vi bommen, passasjersetet fikk en dam etter meg, han gir meg en klem og sitt telefonnummer før jeg trasker videre – jeg lovet å si fra når jeg kom frem til Luftsjå – hvis det var dekning.


Etter å ha gått og leita i noen km fant jeg endelig stien og satte avgårde i en rasende fart opp mot Luftsjå. Non stop stigning, non stop regn og dårlig sikt. Men den gjørmete stien var lett å følge. Kl. 22 kom jeg endelig frem til det som måtte være Luftsjåvannet. Men hvor pokker var hytta? Det var så mye tåke at det var umulig å skimte den. Stiene gikk på kryss og tvers rundt vannet. Plutselig ser jeg konturene av en bygningsmasse. Det var gull å ha DNT-hytta alene, jeg kunne vrenge av meg alt tøyet, tømme hele sekken utover gulvet uten å ta hensyn til andre. Stormfyrte, hengte klær og sko til tørk og slukte hermetikksodd og kakao. Etter 37 km, 12 timer og totalt 1240 stignig i regn og tåke smakte det helt vidunderlig godt. Og så var jeg litt imponert over meg selv, jeg hadde ikke vært redd eller dårlig humør en eneste gang. Holdt fokus hele veien. Tross alt mestret jeg situasjonen godt. Hadde en bra følelse da jeg la hodet på puta, følte meg faktisk glad. Og gledet meg utrolig nok til fortsettelsen.


Ja, se der! Der er DNT-hytta Luftsjå! På andre siden av vannet!

Petter poncho Ved å gå DNT-merkede stier i fjellet er du nesten garantert å møte på folk. Men folk flest går ikke på tur når det er meldt bøttevis med regn. Det var flere dagsetapper jeg ikke møtte noen. Unntaket var når jeg nærmet meg de betjente DNT-hyttene, de som har servering og fullpensjon. Mårbu er en av disse, og der var det folk som satt og drakk øl mens de ventet på middag. På de betjente hyttene er det gjerne gjester som går en «trekant». Fra hytte til hytte i tre dager. Det koster rundt 1200 kr for en person for en natt. Med øl og snop i tillegg før middag, koster en tredagerstur fort opp mot 5000 kroner. På en ubetjent hytte koster det 275 kroner å overnatte.


På Mårbu ble jeg sittende i nesten fire timer i påvente av at uværskyene skulle smuldre opp. Det var meldt opphold fra kvelden. Folk er blide i fjellet, og de fleste pratsomme. Jeg ble sittende å skravle med Petter. Han har syklet Norge på langs, på sin selvbygde sykkel. Han har også gått mye på tur med telt, men etterhvert la han merke til at leirplassene kom nærmere og nærmere DNT-hyttene og innså at han kanskje heller ville overnatte under tak. Siden har han vært på de fleste DNT-hytter når han ikke er på jobb og er tekniker i byggingen av verdens første førerløse skip. MV «Yara Birkeland» skal bli fjernstyrt med hjelp av elektrisitet og erstatte 40.000 vogntogturer i året mellom Yaras gjødselfabrikk på Herøya ved Porsgrunn og utskipingshavnene i Brevik og Larvik.

Det er dette jeg synes er en av de fine sidene med å gå i fjellet. Høre historier fra folk jeg ikke ville møtt ellers.

To grunneiere slår seg også ned ved bordet. De har arvet halve kongeriket der oppe på vidda, det har gått i arv siden 1400-tallet. Men det var ikke bare rosa, som han ene sa. Mye vedlikehold og ansvar. Jeg innrømmet at jeg hadde fisket i et av vannene deres uten å ha kort, og da utbrøt den ene grunneieren: – Bra du har hatt vett i skallen, jente! Du må jo ha mat på turen! Og så resiterte han et vakkert dikt han hadde skrevet til sin mor, men som kan tilegnes alle kvinner. Det er synd jeg ikke klarer å gjengi det. Vi sitter og ser på uværskyene, jeg sier at jeg tross alt har vært heldig som har sluppet, vind, kulde, lyn og torden. Da forteller de at ett eneste lynedslag drepte over 400 reinsdyr som stod i flokk i området her i fjor. De kunne også fortelle at bjørn har streifet forbi. Det er mulig de var keene på at jeg skulle overnatte på Mårbu, for nå kom de hvertfall med den ene skremselshistorien etter den andre. Også at fiskestanga i sekken kunne tiltrekke seg lyn.

Jeg insisterte på at jeg skulle videre samme kvelden, men jeg hadde ett problem: Regntøy. Jeg hadde altså kjøpt et dyrt sett som viste seg å være bare dårlig klær. Da tar den turvante Petter frem sekken sin og drar ut to små pakkeposer: – Jeg har slutta å bruke skall, det blir bare klamt og vått. Jeg har heller kjøpt det billigste. Ta disse, jeg skal hjem i morgen og jeg klarer meg. Bare send det tilbake med posten. Regntøyet jeg fikk låne var genialt. En stor poncho og et par lårings som jeg kunne tre på bena uten å måtte ta av skoene, og som gir lufting oppunder skrevet. Jeg så ut som en nisseboms, men Petter poncho redda meg. For været som jeg hadde hatt til nå var ingenting i forhold til det som ventet på Vestlandet.


Mye mellom himmel og jord man kan prate om mens uværrskyene glir over Mårbu. Hvis du skal dit en gang er det forresten 2-strekers mobildeknig hvis du står helt stille en skolengde til venstre for flaggstanga.

Jegere kan melde om savnet kvinne Da gjestene på Mårbu ble kalt inn til middag, fortsatte jeg på ferden. Himmelen var nå pastellfarget og kvelden fager. Etter flere timers hvile var jeg klar for å gå til det ble mørkt. Jeg hadde peilet meg ut en leirplass ved et vann som lå en drøy halvtime utenfor DNT-stien. Jeg hadde absolutt ikke ventet å møte noen, men to jegere hadde samme plan som meg. De kom fra Sandnes og skulle jakte på reinsbukk. I år startet reinsjakta på vidda ti dager tidligere enn normalt. Hardangervidda har Europas største villreinstamme. 4000 bukker skal tas i år, for å forebygge skrantesyken. Vi joina hverandre og slo leir i en dal. Det viste seg at jeg har vært på flere reinsjakter enn dem og kunne skryte på meg å være en god speider, for ikke nevne bæring av tung slakt. Jeg ble sporenstreks invitert med på jakta, men måtte takke høflig nei – jeg hadde bare 11 dager på meg før jeg måtte tilbake til hjemmekontoret.


To dager senere spottet jeg fire reinsdyr med det blotte øye. Jegerne fra Sandnes har i skrivende stund fortsatt ikke sett et eneste dyr i øst. Det skal ha vært tre flokker som gikk i samme retning som meg, mot vest. Det er visstnok den retningen dyra trekker på vidda sommerstid. På resten av turen over vidda møtte jeg flere jegere, jeg påpekte at de hadde en lang vei å bære om de fikk en fulltreffer. – Nei, da bestiller vi helikopter. På kvelden kom et helikopter flyvende inn over vidda og landet noen km unna meg. For noe svineri, tenkte jeg. Er man på jakt, er man på jakt. Da må dyret også bæres for egen maskin.


De yngste jegerne jeg møtte var i 20-åra. De lurte på om jeg kunne være den savnede kvinnen? – Hæ, savnet kvinne? – Vi hørte på sambandet at en kvinne var meldt savnet i området her rundt Hadlaskard. Jeg så for meg nyhetsoppslag om kvinne savnet på vidda og at noen hjemme kanskje kunne tro det var meg. Ettersom det ikke er dekning var det ikke mulig å få mer info. Det var hvertfall ikke meg, kunne jeg fortelle. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal. Og de hjemme hørte fra meg i går og jeg har sagt at det kan gå to-tre dager før jeg har dekning igjen. Senere møter jeg to andre jegere, de hadde hørt at kvinnen var blitt gjort rede for. Det var ingen som hadde hørt fra henne på åtte timer, og derfor ble hun meldt savnet. Jeg hadde faktisk møtt èn dame i området, hun gikk med staver i raskt tempo og er det eneste mennesket jeg møtte på vidda som ikke sa hei tilbake da jeg hilste, som man seg hør og bør gjør i fjellet.


Vi må jo kunne gå i fjellet uten mobildekning. Jeg fant det dessuten befriende. Det gjelder bare å følge fjellvettreglene, som å si fra om hvor man skal gå. Og det er stor forskjell på å ha respekt for fjellet og å være redd for fjellheimen. – Er du ikke redd for å gå alene, har flere spurt meg. Nei, jeg føler meg fri. Jeg tenkte forresten rett som det var på strofer fra diktet Mere fjell, som Rolf Jakobsen skrev:

Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre - fjell Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noen å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast.


Har ikke jegerprøven, men fikk kjenne på børsa til to av de mange jegerne jeg støtte på. Reinsjakt er det beste jeg vet om, så nå satser jeg på å ta jegerprøven så slipper jeg å være avhengig av andre.


Den e