Jeg har ett forbilde når det gjelder å ha orden i klesskapet. Min datter. Det er vel heller ikke så vanskelig – så få, men velvalgte plagg hun har. Det skyldes studentbudsjettet. Da jeg sist så i klesskapet hennes spurte jeg om vi skulle ta en tur på shopping.
— Jeg trenger vel egentlig bare nye sko, sa hun.
Sammenlignet med Auroras garderobe, har mammaen et hav av klær og sko. Det vil si hadde. For da jeg flytta på fjellet gikk det raskt over til ull og fritidsklær. Gamle hytter har dessuten ikke garderobeskap, så jeg bygget et og lovet meg selv å kaste/gi bort det jeg ikke fikk plass til.
En annen viktig grunn til at klesvariasjonen her oppe er ganske ensformig, er at jeg ikke har innlagt vann. Jeg vasker for hånd. Da gjelder det å ha klær som tar litt tid før de stinker, og da er det bare ull som gjelder. Jeg går i merinoull året rundt. Fra topp til tå. Det er behagelig og holder på varmen. Føles rent og naturlig på kroppen, kan du si. Så det er også kanskje forklaringen på at jeg ikke lenger klarer polyester innerst, inkludert fleece ytterst. Det er som å ta på seg en plastpose. Sist jeg prøvde kom det syntetiske støtlyder.
Det blir jo heller ikke mer fristende å smette inn i noe syntetisk når jeg vet at vask av polyesterklær skyller årlig ut 950 000 tonn mikroplast i verdenshavene. I dag fant jeg en pose med noen gamle løpetrøyer. Jeg har deltatt i mange løp, og med løpene følger et minne som deltagerne får. En trøye. De er som regel produsert i Kina. Og består av 100 % polyester. Mange av dem ble flittig brukt på løpeturer, mens like mange havnet bakerst i skuffen.
Jeg la alle i kassa for spesialavfall. Faktisk.
Og den ene hev jeg på bålet, bare for å se. Just do it-logoen smeltet som…plast. Good riddance.
(video vises ikke i sin helhet hvis du ikke er på Facebook eller følger meg, ei heller hvis visningen er privat)