Det er fortsatt endeløse mengder med snø her. Men mars-sola varmer. Så mye at det i dag har vært 20 plussgrader i sørveggen. Det gir gode lyder av dump snø som sklir fra taket. Først av alt er det hønsefuglene i skogen som er et sikkert tegn. Orr og tiur er klare for å få seg et nummer om cirka en måneds tid. Det kan jeg høre hver morgen. De må glede seg vilt.
Snart blir det praktiske livet også litt enklere. Brønnen er nedsnødd, men det drypper fra renna, og fra den passer jeg på å fylle opp bøtter med vann. I dag har jeg samlet opp 60 liter. Fornøyd med det. Klesvasken for hånd krever sitt.
Yr, som er en viktig varsler med tanke på at jeg må ha minst to dager med sol i uka for å få nok strøm via panelet, melder om overskyet og regn de neste dagene. Det ga meg en absolutt topp unnskyldning for å utsette innetjenester. Dessuten hadde jeg allerede startet mandagen med å prokrastinere. Det vekslet mellom å lese nyheter og sitte å høre på radioen til morgenkaffen ute, til å planlegge alt jeg skal gjøre her til våren. Har lyst på minst 20 tomatplanter, rødbet, gulrot, prydbønner, squash, jordbær og chili. Og selvsagt masse urter. Skal snekre plantebord, og i det hele tatt.
Tror likevel når snøen er helt smeltet (tipper den ligger til mai) at jeg vil se tilbake på fjellskiturene i bakgården, og glede meg til neste sesong. Det er de turene som holder motet oppe her om vinteren. Furuskogen er rett og slett uimotståelig. Har derfor blitt lommekjent. Selv enkelte trær har fått navn. De går gjerne i poplåter, som f.eks The Dancing Queen. Det er ei furu som kroker seg høyt mot himmelen, og svaier grasiøst med de lange armene når vinden tar.
I dag var det vindstille og jeg dro på kollerangling. Fem stk ble det, den høyeste på 702 moh. Utforsket samtidig et område jeg ikke har gått så mye, cirka seks km fra hytta. Det fikk navnet nord-øst passasjen.
Selv om kroppen synger av glede på disse turene kan jeg samtidig få anfall av sinne og oppgitthet. Den urørte skogen «min» er en av de bare 2,5 % som er igjen i Norge. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt mareritt om grådige grunneiere, hytteutbyggere og ukritisk kommune. På andre siden av dalen både utvides og fortettes hyttefeltene. Derfra kan jeg høre rumlelyder fra gravemaskiner som lager flere mål med kratere i fjell og de røsker opp myrer. Når hyttene, eller ferdighusene med carport er på plass, ruller de ut gressplener på det som var fine og fredelige turområder med blandaskog og multemyrer. De har for ordens skyld latt ett tre stå igjen ved hvert nybygg. Det er forståelig at jeg kan gå å tenke på det jeg kaller sorgens kapittel i Norge; hytteutbyggingen altså. For midt i det hele, er jeg alene med denne skogen. Og så heldig er de fleste dessverre ikke.