Det er einebusker og einertrær i hagen. I bakgården kan forresten et av Norges høyeste einertrær stå. Det høyeste som er målt er 17,5 meter. Den som vi snublet over må være godt over fjorten meter. Og rett nedenfor hytta står et på over ti.
Men et dødt einertre er gull, har jeg nå lært. Jeg har sniffa på en avkappet gren i kveld, det er som å smøre kamfer i nesa og nedover luftveiene. Det lukter himmelsk rent. Og føles oppfriskende. Opphissende, også.
Einer har mange gode egenskaper. En ting er bærene, som jeg rusler rundt i skogen etter for å sanke til matlaging (og julegaver). Det jeg ikke har tenkt på, er kjerneveden. Et dødt einertre er pur luksus for dem som liker å forme ting av tre. Det er steinhardt, men lett å bearbeide – og den sterke lukta holder insekter unna. Rene vidunderet.
På en halvtime stuntet Jostein en skogens smørekniv – som gled rett inn i matfatet. Kviteseidsmøret og lukta av kamferskog går som hånd i hanske. Og det er mer å ta av av på den døde rota. Det neste jeg har ønsket meg er en liten vannøse til å steame med i badstua.
I folketroen ble einer brukt til alt fra kur mot tannverk, mageverk, feber og gikt. Attpåtil ble den brukt som middel mot selve djevelen. Akkurat det trenger ikke jeg å bruke einer til. Her i gården skal den brukes til pur nytelse. Så takk til skogen. Den må vi bruke – og ta vare på.