Fra Blefjell til Bergen
Carpe tursekken:
Snakket med en kar som fortalte at han alltid har hatt "panikksekken" pakket og klar. Det hender han rømmer til skogs. "Panikksekken" er en del av hans forklaring på hvorfor ekteskapet har fungert så bra i 30 år.
Selv får jeg spørsmål om hva som er det vanskeligste med å bo alene på fjellet. Da pleier jeg å svare at det mest utfordrende er å måtte ta alle avgjørelser alene. Alt fra mekking, ordning og fiksing til hva jeg skal ha til middag, og ellers alt man kan savne av hva tosomhet byr på. Det kjenner sikkert alle single på. Og det som skjer da, når dette er et gjentagende samtaleemne, så er det fort gjort å orientere seg mot nettopp det. Jeg glemmer egentlig litt å nyte enda mer av hvor jeg er i livet akkurat nå: HVA SOM ER DET BESTE MED Å BO ALENE.
For et par uker siden tok jeg en spontantur opp på snaufjellet, jeg hadde hverken mat eller ekstra tøy med, og måtte erkjenne at returen kalte da jeg stod oppe på Ble og fikk en uimotståelig dragning. Det tok meg tre sekunder å bestemme meg for at neste gang pakker jeg en stor sekk og går rett og slett hele veien til Bergen. Trengte ikke å fundere mer på det, og ikke nødvendig å avtale noe videre med en eneste sjel. Ferdig snakka.
Nå går jeg bare og teller ned dagene til 10.juli, fra da har jeg en luke på opp til 14 dager hvor jeg kan gå cirka 300 km. Det føles helt riktig at det skal være en tur fra B til B. Fra døra, over fjellet, over vidda, og til slutt en ølstopp på fisketorget. Og toget hjem, hvor jeg haiker fra Hokksund til Blefjell.
Halve moroa er dessuten å sitte over kartet på kveldene. Har studert det så mye nå at jeg kan alle estimerte dagsetapper utenat. Gjenstår bare å trene litt mer på å gå med kompass. Men sekken er omtrent ferdig pakket allerede. Den blir på snaut 12 kg. Og akkurat det skulle jeg ikke tru, at jeg nå er blitt enda mer gira på å vandre med telt og fiskestang etter at jeg flytta inn på hytte uten, bilvei strøm og vann.
Det gjelder altså å ha noe å se frem til, og å glede seg over at også alenetilværelsen byr på eventyrlig mange muligheter. For
, as I speak; har bestemt meg for at i sommer skal jeg være ordentlig lei av å ordne ting på hytteheimen, alene. Er det noe jeg sikkert ikke blir over hele fjellet i sommer, så er det nettopp det. Glamping for meg, blir de kveldene jeg har planer om å skaffe mat på ubetjent DNT-hytte. Der får jeg helt sikkert middagselskap av andre i lignende ærend.
