Det er mange som er lidenskapelig opptatt av øksa - hvor presisjon, teknikk og rå muskelkraft er det eneste som teller når det gjelder vedkløyving. Selv har jeg fått dreisen på øksa, det går unna nå med den. I tillegg har en økt med øksa også vist seg å fungere som mental utblåsing. Trim, terapi og nytte på en og samme gang. Trippel vinn.
Men så er det noen kubber jeg kan bli irritert av. De er enten for skjeve til å stå på hoggestabben eller for store. Løsningen for disse er en elektrisk kløyver, en sånn sak som noen mener er jåleri. De som mener det kan egentlig bare gå og ta seg en potet.
Den kløyvern her, og det tunge aggregatet den får strøm fra, gikk nemlig ikke opp fra bilen av seg selv.
Det er bare å konstatere at det var verdt strevet på den herpa stien etter alt regnet. I løpet av de første ti minuttene på min nye maskin har jeg kløyva umulige kubber nok til en lang og kald vinterdag. Effektivt, heter det. Og så er det litt deilig å se de feite kubbene spjære uten å måtte bruke en kalori.