Jeg skjønte med en gang hvor skoen ville trykke, da jeg flytta hit for snart tre år siden. Det første jeg kjøpte meg var noen reale støvler. De rekker meg til knærne, har snøring øverst så ikke snøen kommer nedi - og de er brukandes i temperaturer fra +10 til -40. De har en innleggssåle som absorberer fukt, og som kan skiftes med jevne mellomrom. Jeg har så og si bodd i mine sorte Polyver gjennom alle årstidene. Ikke en eneste gang har jeg vært kald på tærne. De har vært med å dra utallige tunge lass, gått i regntung lyng, sunket i dyp snø, fått juling på trugene og slag fra motorsaga. Nå er de så slitne i sømmene innvendig at jeg har problemer med å få de av meg.
Jeg trengte noen nye jump-in boots. For her jeg lever på min egen snøplanet er det "langt" til dass, og det må også hentes vann og ved, og i det hele tatt. Som når månen viser seg om kveldene, da trekkes jeg helst mot utebålet. Har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har sittet og glant opp mot himmelen og sett for meg Apollo 11-crewet under den første månelandingen i 1969. Derfor var det helt på sin plass å skaffe meg den originale Moon Boot.
Giancarlo Zanatta, som lagde den første månestøvelen, skapte en ny bølge med farger, humor og kreativitet. Historien til denne støvelen er vel også like mye om mote og design, og kanskje derfor har den fått mytisk status. Ikke vet jeg, men den har hvertfall ikke høyre- eller venstrefot. Føttene kan velge fritt hvor de vil hoppe inn. Å gå med disse er som ha på baby-truger. Blir i så godt humør av dem at jeg ikke kjenner tyngde av noe som helst her.