Sommeren er definitivt over. Og jeg vet hva jeg brukte min til. Blant annet fikk jeg dilla på å bruke vinkelsliper, som jeg endelig har fått lagt til i den stadig voksende verktøybeholdningen. Det jeg ikke fikk dilla på var muring.
Da furua falt under vinterstormen åpnet fjelltomta seg med søledammer. De fikk jeg lyst til å dekke til med utvidet platting til mitt svært mye brukte uterom - den delen hvor jeg kan gå i sokkelesten.
Inkludert skulle en en kladeis av en murgrill laget på teglsteiner jeg fant i krypkjelleren, reise seg sakte og usikkert gjennom sommeren. Målet med grillen var at den også skal fungere som pizzaovn. Den har to rom og en grilltopp. Det nederste rommet på baksiden er fyrrommet, hvor det er laget luftrom som varmen siger opp gjennom til det midterste rommet foran, hvor pizzaen stekes.
Muringen var vanskelig å få til. Og for å prøve å skjule en glad amatørs søling, fikk jeg den ikke så briljante ideen om å pusse den med pigmentfarge. Hva med terracotta? Det viste seg at jeg fikk vondt i øynene av å se på den, så den fikk en siste runde med murgrå puss.
Grilltoppen fungerer bra. Men jeg lukta lunta om at pizzadelen ville komme til å sluke altfor mye ved, særlig hvis jeg får lyst å lage en pizza bare til meg selv. Så jeg kjøpte like godt en stålovn på sommersalg. Just in case. Godt var det, for ikke bare er kladeisen grådig på ved, den funker ikke helt optimalt for pizza. Men super til å å holde på varmen for gryter, fiskepakker, grønnsaker osv.
Forrige helg kunne jeg teste hele sulamitten med glade damer på besøk. Sittesoner, bålplass og innkjøpt pizzaovn fungerte helt toppers. Men kladeisen ble vi enige om at kan hete... kladeisen. Det jeg skal ha kred for, er pizzadeigen. Den ble frisbee-bra.
Så nå blir det pizza utover vinteren under mitt nye utetak. Og når du en gang kommer neste sommer, da skal jeg atter mekke mer.