Får ofte spørsmål om hvor lenge jeg har bodd her. I hele år har jeg svart «snart to år – herregud som tida flyr!». – Nei, det har du ikke, sa betjeningen her om dagen nede på Jern & Bygg, og insisterte: - Du har bodd her i snart tre år, men tida flyr, det har du rett i!»
Men jeg minns uansett så vel. Den kvelden jeg stod på parkeringen med flyttelasset. Jeg visste ikke helt hvor stien gikk. Jeg kavet alene i dypsnøen. Helvete, hva hadde jeg gjort! I det både gråten og svetten presser på, stiger en lyskule opp bak trærne. Himmelen beredte en varm velkomst. Jo, det var her jeg skulle bu.
Akkurat det øyeblikket har jeg tenkt ofte over. Kanskje fordi det var først da jeg skjønte at jeg hadde hoppet, og måtte ta imot for det som lignet en buklanding. Det tok jo bare tre uker å realisere ideen om å skaffe meg en usjenert, men sliten, gammel og enkel hytte i vakker furuskog, fremfor et lite krypinn i byen til fem ganger så dyr pris.
I dag fant jeg endelig bildet jeg tok den kvelden 5.januar 2018. Selv med blits ble jeg litt varm om hjertet av gjensynet. Fordi jeg er så fornøyd med at jeg valgte å fortsette de neste 800 meterne, og kom meg gjennom de to første årene som tidvis har vært ganske tøffe, men aller mest lære- og opplevelsesrike. Blir her definitivt en god stund til.
Dessuten har jeg blitt kjent med mange hyttefolk her på Ble. Stadig noen som kommer oppom på en øl. Og da har jeg lagt merke til at de snakker om det å hoppe. Flere av dem har gjort det, enten det er å bytte jobb, skille seg, seile jorda rundt eller flytte til en annen kant av landet. Selv har jeg heldigvis ikke landa enda. Det hadde blitt litt kjedelig, tror jeg.
