November er en egen årstid i seg selv. Den har ikke så mye spennende ved seg, bortsett fra barfrost. Det skal den ha. Det er nydelig å kunne gå og løpe tørrskodd over myrer i åpen furuskog. Knatrelyden av piggsko som treffer is og rim er eggende. Men det er lite sol i november, og den har i tillegg vært kald i år. Jeg må mest av alt fyre i gang aggregatet hver dag for å lade alle mine duppeditter – og solcellebatteriet. For å ha lys i lampene til gjestene, så de skal slippe å gå med hodelykt under hele oppholdet. Spesielt når helgens gjest Hege har strikkedilla (de deiligste sokker drypper på meg) og også trenger lys til å ta bilder av vertinna.
Neste besøk er ikke før langt ute i desember, en vintermåned som jeg synes kan være svært vakker. Så i påvente av den, pakker jeg hjemmekontoret (og et par skjørt og flip flops) og leier en knøttliten trehytte i Thailand. Den har en seng, et bord, en stol og innlagt vann, dusj og lys. Der skal jeg leve det enkle liv – og jobbe.
Heimen her passes på av venner og familie, de har behov for det motsatte, altså ha det litt mer tungvindt enn bare å skru på vannkrana og bryteren på panelovnen. Ikke minst ønsker de fjelluft.
Det å holde heimen varm, lade batterier og ha bøtter og kjeler fulle av vann kan til tider være en halvdagsjobb denne måneden. Jeg logger av de neste ukene, for kun å konsentrere meg om arbeidsoppgaver som venter på mac`en.
Carpe november, altså.
Comments