Etter uker med forsinkelser er badstua endelig ankommet parkeringen. Herrejesus. 600+ kg. Måtte sitte litt i bilen å psyke meg opp. Uflaks med været, men det er bare å sette igang å bære. Har gjort et veddemål med meg selv; anslår 70 turer opp fra bilen. I tillegg må jeg ha hjelp til å bære opp dør, vindu og vedovn. Totalt kan det bli cirka 140 km gåing. Denne badstua vil altså gi ekstra mye varme.
Og den vil også gi en del logistikk. Det gjelder å finne bæreredskaper og bæreteknikker når man bor avsides og uten bilvei frem.
Jeg har et vakkert gammelt åk, et spesialformet treredskap som fordeler vekt. Det legges over nakken og skuldrene. I hver ende er det tau med krok. Jeg har tidligere skrevet om åket her.
For prosjekt badstuehytte bruker jeg et annet redskap for de tre største delene (dør, vindu og ovn); en bærebåre. Men til den må man altså være to. Bærebårer ble som regel brukt av de som ikke hadde hest. Småbrukere som måtte frakte høy og korn, eller fiskere som hadde tung last med garn og klippfisk. Min far vokste opp i en sjøgrend i Trøndelag, og der kalte de redskapet for "bårstang".
En bærebåre er genial når det ikke er mulig med trillebår. F.eks når det skal fraktes et tungt og avlangt vindu eller en heavy dør. Dører er jo håpløst å bære over lange avstander, det er ikke gripetak. En bærebåre har to lange lektere som er gripevennlige i endene med avbuet form, og på midten er det tverrstykker. De lange håndtakene gir god avstand til beina som gjør det mulig både gå jevnt og å holde balansen. Hvis det skal fraktes noe hvor tyngden er ujevnt fordelt, skal den tyngste delen plasseres lengst fremme i oppoverbakke, og motsatt når det går nedover.
Det er ikke ofte jeg har bærehjelp her hvor jeg bor, men bærebåra benyttes når anledningen byr seg. Tidligere denne uka fikk jeg plutselig et kvinnesterkt popup besøk av en Oslo-nabovenninne og hennes døtre som har hytte ikke langt unna her. De ville gjerne prøve bærebåra og sparte meg dermed for fire turer. I går leide jeg en 17-åring nede på bygda for å få opp badstuedøra og det tyngste vinduet. Det gikk som smurt - i gjørme og dype vanndammer. Vi tok tiden til hjelp mens skravla gikk, det var gøy å høre om livet på bygda og utdannelsen han har startet på.
Ellers er jeg et stykke etter mitt eget bæreskjema på grunn av det massive regnværet. Et parti på stien har også rast ut, så ting har tatt lengre tid. Men jeg har kliss klass gått jevnt og trutt med plank på skuldre og nakke og med plater på hodet. Takshingelen har vært det aller tyngste. Jeg fant en teknikk som funket. Hver blytunge pakke ble fordelt over hver skulder, slik at de bøyde seg like mye foran på brystkassa som nedover ryggen og spredde vekten bra.
Det er faktisk ikke så verst å holde på med dette. Det gir mening, og mål. Mens jeg går sakte og konsentrert ser jeg for meg hvor tilfredstillende det skal bli å kunne rulle naken i snøen under månen, etter en hot sauna – som jeg egenhendig bar opp.
Det gjør børa lettere å bære.