Det er ikke bare i sydligere strøk man tar seg en hvil midt på dagen. Eller sen ettermiddag. Alt etter hvordan dagen forløper seg. Jeg tipper at en del av de barnløse koronoahjemmekontorene også har fått smaken på det fantastiske med siesta. En litt stor lunsj, og bang så tunge øyelokkene ble.
Er overbevist om at det er godt for både hjerte og sinn å lukke dem noen minutter. Spør du meg, burde alle kontorarbeidere få mulighet til å ta seg ti minutter på øret.
For hardt arbeidende bønder, er det ikke hipp som happ når hvilen skal tas. Min bestefar lå på denne benken hver dag rundt kl. 14.
Det var frokost kl 06. Middag rundt kl. 13. Kaffe og søtt kl 15. Kvelds kl. 18. Til sengs kl. 22.
Benken, eller divanen som vi sa, hadde en tykk skummigummimadrass og var plassert rett bak spisebordet på kjøkkenet. Når siste kjøttkake og potet var slukt, putta han enten pipa eller snus i kjeften, strakk seg fra stolen til divanen – og ga barnebarna et salig smil før han la hatten over fjeset. (Mens bestemor ryddet av bordet).
Denne divanen – som er godt over hundre år – har utrolig nok blitt tatt vare på, på Ekne i Nord-Trøndelag. Hos dem som kjøpte tomta av min familie for mange år siden. I sommer henta jeg den. Men har ikke hatt tid før nå å gjøre som bestefar Karlsen.
Det er fint å ligge og tenke på at divanen med de mange gode sommerminnene fra barndommen endte opp her hos meg, på Ble. Lenge leve – med en daglig siesta.