Jeg har fått et oppdrag å skrive om hvordan det er å bo alene i fjellskogen, og hva jeg har gitt avkall på. Men saken er at jeg bodde alene i byen også. Så hva er forskjellen?
Jeg har regnet litt på det og kommet frem til at jeg faktisk har tilbragt flere timer med noen venner og familie det siste året enn da jeg bodde alene i byen. Ikke det at jeg ser dem oftere, men jeg ser dem lengre.
Da jeg bodde på den andre hævven (St.Hanshaugen) var jeg så og si nabo med både datter og mine to beste venninner. Og andre som jeg pleier omgang med bodde heller ikke langt unna. Bare en sykkeltur, trikk eller tbane unna. Det ble gjerne en kaffe, noen øl og innimellom en middag. En lang kveld sammen kunne være typ 6-8 timer. Et kort og hastig treff var over en kaffe. I perioder kunne det gå en hel måned uten at vi så hverandre, det ble med «åssen går´e?» i sms som ble sendt 300 meter lenger opp i gata.
Når vi sees nå er vi under samme tak 48-72 timer av gangen. Vi pusser tenna sammen, spiser lang frokost, går tur, fisker, slumrer på sofaen over papiraviser, spiller kort, lager middag – og bærer godsaker opp fra bilen. Og når jeg må/vil overnatte i byen, får jeg nyoppredd seng (m/brettet håndkle på dyna som på hotell) hos de samme. Jeg mener, det skjedde jo ikke før at f.eks Aurora sa; «mamma, du må bare kræsje hos meg etter festen».
Hvorfor jeg tenker på dette temaet denne uka? Jo, det er bedritent vær, tåka er tjukk og kveldene starter snart i 16-tiden. I dag kjente jeg på det; her er det bare å stålsette seg mens jeg venter på vinterstemning, rosa morgenlys og stjerneklare kvelder. Først gjennom november, som enda er to uker unna. Jeg som ellers har kronisk lakenskrekk begynner å se på klokka for leggetid. Da gjelder det å fylle opp kalenderen frem til desember. Hver bidige helg er nå booket. Ellers går uka nesten slik som den gjorde som singel i byen, med jobb og flyktige møter. Bortsett fra at jeg nå i tillegg har en hel del andre type adspredelser og utfordringer – som jeg tross alt finner berikende.
I dag har jeg blant annet fanget mus som vil inn i hus. Jeg har svingt øksa og lagd et lager med opptenningsved. Jeg har gått en tur i bakgården hvor jeg lurte på hvilket dyr som har etterlatt store kladder som ikke er elgbæsj. Jeg har snekret noen klopper fordi stien til bilen er stedvis en stor bekk pga alt regnet. Og båret 40 liter drikkevann.
Jeg husker egentlig ikke hva jeg gjorde på de hustrige høstkveldene i en leilighet i Oslo, men tipper jeg lå på sofaen og så en eller annen tv-serie, og at det å overleve handlet om å ta en spontan løpetur om kvelden i mangel på endorfiner og fysiske utfordringer i det daglige liv. Jeg stod vel også lenge i dusjen og/eller svidde noen kroner på en øl eller fire med en jeg ikke hadde sett på lenge.
Nå skal jeg sende en melding til min favorittsamløper og spørre hvordan det går. Sms går 124 km gjennom Buskerud til Oslo. Jeg skal foreslå at vi tar en løpetur snart, akkurat som før. Den må bare avtales litt lengre tid i forkant.
Comments