I går hentet jeg bilen på verksted i Oslo og punget ut med 27 000, etter full stopp midt i et trikkekryss. Jeg trøstet meg med at jeg nå måtte ha brukt opp uflakskvoten.
I dag, da jeg igjen var tilbake ved godt mot her på fjellet, møter jeg en bil i en sving med høye brøytekanter. Vi kolliderer. Skjønte med en gang at det ikke var snakk om personskader, men jeg måtte likevel åpne døren og lene meg ut for å brekke meg. Måtte klype meg i armen også, for å kjenne etter om dette var en vond drøm.
Sjåføren i den andre bilen ble også sittende en stund i sin før vi begge tar motet til oss for å se på skadeomfanget. Hans venstre bakdør er ødelagt og min frontfanger delvis avrevet. Heldigvis går det an å kjøre bilen så jeg måtte for ente gang innom det lokale bilverkstedet, hvor jeg har fått hjelp til stort og smått. Verkstedet ligger strategisk til. Jeg har allerede en plan om hvordan frontfangeren kan lappes sammen:
– Hei Helge, jeg lurer på om du har drillbor og kan hjelpe meg å stripse?
–Strips?
–Ja, altså, nå har det seg slik at jeg nettopp kolliderte med hyttekongen på Blefjell (som sikkert kjører en av kommunens dyreste biler) – det skjedde attpåtil på en av hans bomveier.
(Jeg aner en dårlig skjult fliring i munnviken til bilmekanikeren)
– Fronten min henger og slenger, redd for at den kan løsne helt i fart og treffe noen. Tenkte det kan funke å stripse den?
Helge, som har vært bilmekaniker i nærmere 60 år og egentlig pensjonert, har alt. Jeg kjører bilen opp på rampa og vi borrer hull og stripser, mens han forteller historier fra gamle dager. F.eks at et panser kan lukkes på to måter. Du kan lukke det forsiktig eller gjøre som en fyr som var nøye på det: smelle det igjen med genseren om håndbaken for å unngå fingermerker. Jeg lukket mitt forsiktig, med de skitne fingrene godt fordelt utover. Fronten sitter dønn fast stripset. Nå sendes saken til forsikringselskapene. Men kjerra går – og hytta står!
